Førstereisgutt på rockestjernehimmelen!

Written by Roly Hider on 12.04.2007

ImageSelv om jeg ser på meg selv som en ultrahardcore rockemusikkfan, så har jeg faktisk aldri prøvd Guitar Hero før. Grunnen til dette er nok at jeg er en xbox-fanboy som ikke eier en PS2 og som heller aldri ville ha en.

Men nå har det skjedd ting. Guitar Hero II har blitt gitt ut til Xbox 360. Darth Ego beit på kroken og kjøpte uprøvd.

Det var en noget nervøs rockehelt som dro hjem med nyinnkjøpt gitar. Ikke bare av spenning, men også fordi det er ganske stiv pris på pakken med spill og gitar. (Samboeren var ikke imponert..) :-) Jeg fikk pakken til 699,- men det er priser helt opp mot 1000-lappen.

Gitaren ble pakket ut og den stolte eier var utrolig fornøyd med utformingen og følelsen det ga å ha gitaren endelig rundt halsen. Samboeren derimot, lo hånlig.. Toåringen i huset begynte å grine fordi han også ville ha fele. En fantastisk start på den nye karieren som rockestjerne altså...

Men over til spillet. Man bare kobler gitaren til xbox'en via en usbport på forsiden av maskinen. Det faktum at de ikke har gjort gitaren trådløs, trekker litt ned, men for meg personlig betyr det ikke så mye. Noe annet som trekker ned at de har ikke har implementert støtte for multiplayer over xbox live. Dette er noe som de absolutt bør prøve å få innført i en senere oppdatering av spillet da det vil øke levetiden til spillet drastisk. Dette er altså kun en anmeldelse av enspillerdelen til spillet.

På gitaren er det 5 knapper på gitarhalsen som utgjør strengene. På letteste nivå skal man kun bruke 3 av disse, på medium 4 og på vanskelig så skal man bruke alle 5.
ImageVel, vel.. Gitaren er plugget i, spillet laster inn, Darth Ego står klar på gulvet med gitaren rundt halsen. (Samboeren er på trening og snørrungen ligger trygt og sover.) Menyene som kommer opp er lettfattelige og greie, akkurat slik det bør være. Jeg dropper pent "training" og går rett på "career mode".
Her skal man lage ett bandnavn på gruppen du skal være gitarist i. Så skal man velge karakter fra en liste med forskjellige rockepersonligheter og til slutt velger man en gitar man vil bruke. Til å begynne med i spillet så er disse to siste tingene begrenset til 7-8 personer og kun 3 gitarer. Etterhvert som man tjener seg opp penger i career mode så vil man kunne kjøpe nye karakterer og gitarer. Noen av disse må også låses opp ved å klare visse oppgaver. Det som bør nevnes er at på letteste nivå tjener man ikke penger og kan derfor heller ikke kjøpe tingene nevnt før i artikkelen.

Som den ferskingen jeg er så valgte jeg letteste nivå, "easy". Opp kom en liste med 5 sanger som man må klare 4 av for å kunne komme til neste gruppe med litt vanskeligere sanger. Det er på denne måten man låser opp sanger og kommer videre i spillet. På middels vansklighetsgrad, "medium", vil det åpnes en ny sang i hver vanskelighetsgrad hvis publikum mener du har gjort en god jobb og ber om en encore.

Uansett.. Den slitne gymsalen på en highschool i tjukkeste Hicktown er ditt første gig. Bandet stiller seg opp og opp på skjermen kommer en virtuell gitarhals som peker mot deg. Denne begynner så å bevege seg som ett samlebånd og tonene kommer løpende mot deg som perler på en snor. Når disse fargekodede tonene er på en viss plass på gitarhalsen skal man altså trykke inn riktig fargeknapp, evnt kombinasjoner av disse, på gitaren og slå på "strumbaren", eller strengene om du vil. Hvis man treffer riktig så kommer det en nydelig utført tone fram i høytalerene, men hvis man bommer så skal jeg love deg at du hører det også..
For at en sang skal bli bestått så må man treffe ett visst antall toner riktig, for å si det enkelt. (Det er litt mer komplisert som så, men det får holde i denne lille anmeldelsen fra en fersking...)

Jeg slet fælt på den første sangen på letteste nivå, men klarte meg utrolig nok og sangen ble godkjent. Neste sang gikk bra, og neste og neste... For hver sang jeg kom meg igjennom kjente jeg at noe skjedde med meg.. Når fingrene endelig fant toneknappene og jeg ble mer vant til gitaren så våknet rockemonsteret i meg.. Jeg tappet først takten med foten, så begynte en funky svinging med hoftene å utvikle seg, og til slutt fullt ut headbanging.. Noe som førte til at jeg ikke traff en tone, men dævven så gøy... :-)

Samboeren kom så inn døra og lo godt når hun så meg stå der og rocke. Gaplatter er vel muligens ett bedre ord for handlingen hun utførte, men jeg ble ikke affektert for nå var jeg larger than life.. Jeg var rockegud.. Hun spurte om hun også kunne få prøve, og kveldens nedtur var ett faktum.. Jeg fikk aldri gitaren tilbake.. Kvinnen som nettopp hadde gjort narr av meg ble plutselig veldig oppslukt av skjerm og gitar og jammen kom ikke fottappingen og hoftevrikken der også. Selv satt jeg litt snurt i godstolen og følte meg litt forbigått...

Dagen etter valgte jeg å prøve treningsmodusen, og denne er faktisk veldig nyttig. Her lærer man alt fra basics til lift-offs og andre avanserte teknikker.

Jeg følte nå at jeg fint taklet det letteste nivået hvor man altså bare bruker 3 strengknapper og valgte å øke innsatsen og gå over til medium. Nå skulle jeg altså sjonglere 4 slike knapper, men var fortsatt ved godt mot.. Dette endret seg forholdsvis fort.. Det viste seg at bare en knapp ekstra gjorde at vanskelighetsgraden økte ganske mye mer enn jeg var klar over. Og ikke nok med det.. Nå begynte det pokker i meg å komme masse kombinasjoner av knapper som skulle trykkes og treffes. Det gikk utfattelig dårlig, men etter noen sanger så begynner faktisk det å sitte i fingrene også.. "Hard" vanskelighetsgrad med 5 knapper tør jeg ikke å tenke på enda engang..

Det er en god del lette achivements i spillet og noen ufattelig vanskelige så alle har noe å bryne seg på og føler at man kommer framover i spillet.

Lenger enn dette har jeg ikke kommet i Guitar Hero II enda så dette er på ingen måte en utfyllende anmeldelse av spillet, men heller en liten innføring for
aspirerende rockestjerner som aldri har spillt ett lignende spill før. Jeg anbefaler dette spillet på det varmeste til de som liker rock og ikke har noe i mot å drite seg litt ut foran skjermen. Og når forhåpentligvis online mulitiplayer blir støttet i fremtiden så blir spillet enda bedre.. Jeg ber på mine knær.. Vær så snill å lage xbox-live multiplayer!!

Selv så gleder jeg meg til neste hjemmefest i det Darth Ego'ske hjem, for dette tror jeg må være det ultimate forspiel-spillet..

I LOVE ROCK'N ROLL... LØP OG KJØP!!!

Image